Pather Panchali

Pather Panchali er en indisk dramafilm fra 1955 som er basert på novellen med samme navn som ble skrevet av Bibhutibhushan Bandyopadhyay i 1929. Denne filmen handler om Apu, hans søster Durga og deres families fattige og vanskelige liv i landsbyen de bor i. Dette er den første filmen i trilogien om Apu og hans liv.

Filmen er produsert av Goverment of West Bangali, og er en lavbudsjettsfilm med for det meste ukjente amatørskuespillere. Produksjonen ble flere ganger stoppet da de gikk tom for penger. På grunn av de finansielle problemene så tok det neste tre år å fullføre innspillingen. Det totale budsjettet på filmen var i underkant av 250,000 kroner.

Når filmen først var ferdig innspilt så ble den vist på Museum of Modern Art i New York i mai 1955, før den hadde premiere i Calcutta senere samme år. I Calcutta så ble filmen godt mottatt og fikk positiv kritikk for sin realistiske, humanistiske og rørende fremstilling av livet på den fattige landsbygda, og de store gledene man kan finne i de små tingene. Selv West Bengals Chief Minister og statsministeren i India overvar en spesialvisning av filmen.

Denne filmen var debuten til regissøren Satyajit Ray, som nå er en av Indias fremste regissører og filmen regnes som en av de beste filmene som noensinne er laget. Filmen vant flere priser i India, blant annet for beste film i 1955. I 1956 så vant filmen også en pris ved den årlige filmfestivalen i Cannes, denne gangen for beste menneskelige dokumentar.

Handlingen i Pather Panchali

Handlingen i filmen er satt til 1919 i en liten landsby i Bengal hvor Apu, hans søster Durga, deres foreldre Harihar og Sarbayaja og farens kusine Indir bor sammen i et lite hus. Faren jobber som prest i landsbyen og tjener en mager lønn, mens han drømmer om å bli poet og dramatiker, mens moren passer huset og barna.

Apus søster Durga stjeler frukt fra hagen til en rik familie i nabolaget, og gir dette til farens gamle kusine. Moren liker ikke å måtte dele det lille huset de har, og det lille de har av mat og goder med denne gamle kusinen, og hun må derfor flere ganger søke tilflukt og opphold hos andre slektninger. En dag så blir Durga beskyldt for å stjele et perlekjede av den rike naboen, og moren hennes blir beskyldt for å oppfordre datteren til å stjele. Durga derimot nekter for å ha stjålet halsbåndet.

Durga er eldre enn Apu og tar vare på ham som en mor, mens søskenkjærligheten også resulterer i erting og terging fra tid til annen. Sammen så opplever de de enkle gledene i livet og sitter hver kveld og hører på et tog i det fjerne. En dag så rømmer de hjemmefra for å se på toget med sine egne øyne, og da de returnerer så finner de Indir, farens kusine, døende.

Da faren omsider innser at han ikke kan forsørge familien sin med den jobben han har som prest i landsbyen så reiser han fra sin familie for å søke jobb i storbyen. Mens han er borte så blir familien stadig fattigere. Etter å ha lekt i regnet for lenge så blir Durga forkjølet og utvikler etterhvert også en høy feber, som til slutt tar hennes liv. Faren returnerer fra storbyen og oppdager til sin store sorg at hans datter er død, og familien bestemmer seg for å forlate sitt hjem og landsbyen de bor i. Mens de pakker sammen tingene sine så finner Apu blant sin søsters ting det perlekjedet som hun tidligere benektet å ha stjålet fra naboen.